Har akkuratt hatt to dager helt fri fra mann og barn, alene hjemme.. Om en uke blir Molly ett år og skal snart begynne i barnehagen. Det får en virkelig til å tenke over hvordan ting har blitt som det har blitt!
Når jeg gikk gravid, synes jeg (som sikkert mange andre gravide) at det var umulig å se for seg korsen ting skulle bli.. Jeg hadde en helt grei graviditet tror jeg, var lite kvalm, men slet mer med humørsvingninger, vann i kroppen, bekkenlåsninger og den slags..
En gang når vi var i huset (mens vi pusset opp) skulle jeg vaske litt og tok slangen nedi bøtta og skrudde på, det kom litt for høyt trykk og, bøtta blei fort full nok. Når jeg skulle stenge krana igjen, klarte jeg og skru feil vei og klarte ikke å få igjen. Så det ble jo vann utover alt.. Magnus blei litt oppgitt stakkar`n og redd for at gulvet skulle bløtne opp.. Jeg begynte å hyylgrine! Magnus måtte bare le.. Og det verste er at du vet det er tåplig, og du vet at det bare er hormoner, men klarer rett og slett ikke å stoppe!
En annen gang satt vi i bilen på vei til byen, og jeg satt og kikket i en fliskatalog.. Der var det noen fliser med noen festlige troll på! (HVEM I ALL VERDEN HAR DET PÅ KJØKKENET SITT!?!?!?) Jeg fikk totalt latterkrampe, og lo så jeg ikke fikk puste.. Det ga seg rett og slett ikke!!! Jeg var temmelig sliten ettepå.. Magnus var flink til å roe meg ned, men mest så han litt redd ut!
På slutten var jeg temmelig oppblåst! (la på meg 26 kg!) Og var veldig plaget med hovne ankler., tror jeg kunne gå i kanskje ti minutter før jeg måtte legge meg med beina høyt. Hadde ikkje sjangs til å verken knytte sko eller barbere leggene! (men hvilken høygravid dame, klarer det!?)
Fem uker før termin festet hodet seg, og jeg gikk å ventet, og ventet og ventet.. Jeg ble veldig urolig hver gang jeg var alene, og var redd for noe skulle skje enten med meg eller magnus.. Jeg hadde jo selfølgelig fått med meg ett program på Discovery om kvinner som føder på 20 minutter! Jeg var livredd for at fødselen plutselig startet og jeg ikke fikk tak i Magnus. Til slutt bestemte vi oss for å prøve å få dekt omsorgspenger fra NAV, for at Magnus kunne ta ut fødselspermisjonen sin før fødselen, siden han hadde ferie akkuratt i termintiden (7.juli)
Vi gikk på NAV, og ble henvist til en dame (som selfølgelig ikke hadde peiling i det hele tatt)
Jeg forklarte situasjonen, og sa at vi ikke hadde krav på pappaperm, fordi jeg ikke hadde krav på fødselspenger siden jeg ikke hadde jobbet før svangerskapet. Men jeg tror ikke hun forsto noe av det jeg sa, får hun begynte å bla i permen sin å lese og spørre og si at hun ikke visste.. Tror jeg forklarte henne hva vi hadde krav på og hva vi ikke hadde krav på opp til flere ganger og hun bare bladde i permen sin og sa "stemmer"... Så spurte hun meg om det ikke var noe n andre som kunne sitte hos meg mens han var borte, jeg bet sammen tenna og sa pent; jo, det er det sikkert, men det er ikke det som er poenget.. Jeg vil jo ikke ha med meg hvem som helst på fødselen min! Jeg begynte å bli temmelig oppgitt, for hun kunne jo ikke hjelpe. Det hele endte med at jeg gikk ut derfra full av sinne, og stakkars Magnus satt igjen.. "Huff.. ble hun lei seg nå da? Du kan jo kanskje gå ned på Sosialen og be o m en støttekontakt!?" Magnus svarte bare sarkastisk tilbake; Greit det, skal gjøre det jeg!
Tre uker før fødselen begynte jeg på modningsakupunktur to ganger i uken, hun satte nåler på legg, knær, nedre del av rygg og mage, og på håndleddene.. Jeg kjente ingenting når hun satt inn nålene, og mens jeg lå der i en halvtime kjente jeg ingen smerte i hele kroppen.. Gjett om jeg sovnet da!? Siste gangen jeg var der gjore det vondt når hun satt inn nålene, jeg kommenterte det, og hun sa at nå var det like før, så det var ingen vits å bestille ny time! Dagen etter kom lille Molly til verden!
Navnet;
I begynnelsen var vi sikker på at det var en gutt, (og ønsket oss veldig en gutt også) det navnevalget var ganske enkelt. Oliver. Siste dagene før ultralyd fikk jeg en merkelig følelse av at det ikke betydde noe lenger hvilket kjønn det var.. Jordmora kunne ikke se noe "ekstra utstyr" men det var vansklig å se, siden hun var så veldig aktiv. Vi begynte å innstille oss på at det var ei lita jente, nå kan vi ikke se for oss noe annet. Ultralyden var en spesiell opplevelse. Vi begynte å lete etter navn.. det var ikke lett! Vi endte først på Linnea.. Etter en stund følte jeg at det ikke var helt riktig, og merket at plutselig skulle andre hete det! En av de siste dagene før vi flyttet inn drev vi å fuget badegulvet og hørte på en gammel kassett av Chuck Berry, da kom "Good Golly Miss Molly" og Magnus sa (egentlig som en fleip) "Hun kan hete Molly!" Jeg falt pladask og sa "JA! DET skal ho hete!" Vi fortalte det til veldig få, så de fleste trodde hun skulle hete Linnea, helt til hun kom til verden, og vi så det var ei lita Molly med en gang.. FULL av personlighet!
Fødselen;
Dagen etter jeg hadde vært på modningsakupunktur var jeg utrolig dårlig, (men jeg hadde heldigvis sovet godt natten før) jeg hadde vært smådårlig en hel uke, men denne dagen var det helt forferdelig. Slimproppen gikk tidlig om morningen (og det tror jeg er noe av det sykeste jeg har vært med på!) Jeg ringte på fødestuen med en gang og de fortalte meg at det kunne gå lang tid før ting skjedde.. Jeg kjente jeg mista litt motet..Nå hadde det jo endelig skjedd noe!
Vi hadde besøk heeele dagen og jeg snek meg vekk opp til flere ganger for å legge meg nedpå litt.. På kvelden begynte jeg å få ganske bra med kynnere (falske rier) men det hadde jeg harr mye av, og allerede vært på sykehuset med falsk alarm en gang (28.juni).
Når jeg gikk å la meg og nesten hadde sovnet (kl 02:30), gikk vannet! "Maaagnus???" ropte jeg.. "vannet mitt gikk!" "Er du sikker!?" Kom det fra han som nesten hadde sovnet på sofa`n! "Så klart er jeg sikker!" svarte jeg.. Jeg ringte fødestua, jeg hadde ingen rier eller noe enda, så de sa at det kunne gå tid før det skjedde noe enda, men om jeg kom dit, måtte de legge meg inn, så jeg skulle bli hjemme så lenge som mulig. Etter jeg hadde lagt på og var på vei inn på stua for å snakke med Magnus, sto han i gangen fullt påkledd, henta bagen, pakka veska med fruktvann og henta shampoo`n i dusjen! (det eneste jeg hadde bedt han om å huske på!) Jeg flira godt da, og sa at han kunne slappe helt av, for det kunne gå tid enda, og jeg hadde avtalt med jordmora og ringe på igjen morningen etterpå. "Okay" sa han " men jeg er tom for røyk, vi må på Alnes å hente med Mathilde" mannen var helt stressa stakkarn.. vi slengte tinga i bilen og skulle til å kjøre da jeg fikk den første ria, den var ikke så mye verre enn de andre jeg hadde hatt, så jeg tenkte ikke så mye over det.
Etter vi hadde stoppa med Mathilde, kom den andre ria, og da skjønte jeg at det var på gang.. (kl 03:00) Vi bestemte oss for å kjøre litt rundt. Etter ti minutter sa jeg til Magnus at han måtte bare kjøre på sykehuset, jeg klarte ikke mer og ville heller være der enn hjemme.
Jeg sa ikke noe hele veien.. satt bare og tittet på klokka på mobilen, og hørte en masse nervøsitetsprat fra Magnus.. "Går det bra? Vil du ej ska slutte å prate?" Jeg mumlet bare "Samma det, jeg hører ikke på deg uansett".
Når vi kom ut av "Åse-tunnelen" fikk jeg den første pressria... "Kjør! E tror e før i bilen!" Magnus satt på nødblinken og kjørte fortere. Jeg klarte å komme meg inn på mottaket og satt meg i en rullestol, det kom en sykesøster og tok oss i mot, og spurte en masse spørsmål, jeg sa ingenting... Var helt lammet i ansiktet (stonefaced!) vi kom opp, og jordmora skulle undersøke, "Kan du ta av deg buksa?" spurte hun.. jeg mumlet "Jeg vet ikke" og hun og Magnus dro av meg buksa, og hun sjekket åpningen.. "Hvor lenge har hun hatt rier, sa du?! Spurte hun Magnus.. "Nesten en halvtime" svarte han.. "Ojj.. dette kommer til å gå kjapt" sa hun, "allerede 5 cm åpning her".
Jeg tenkte for meg selv.. "Kjapt!? ka det e da!? 7-8 tima!? Vi ble fulgt inn på fødestua og låg der, fikk lystgass, Magnus ringte mamma og hun kom i ca halv fem tiden. Jordmora kom inn å sjekket igjen og sa at nå skulle jeg snart begynne å presse. Presse?! tenkte jeg, er det meninga at man skal presse i fem-seks timer da!?
Klokken fem på fem begynte jeg å presse, jordmora var flink å forklare meg ting tydlig og opp igjen og opp igjen. Hun forklarte at med en gang jeg kjente en ri måtte jeg sette lystgassen til munnen og sleppe når jeg kjente ria slapp.. Problemet var bare at jeg ikke hadde pauser mellom riene mine. Så jeg lå med maska nesten heile tida. "Vil du noen skal massere deg?" spurte jordmora, husker ikke helt hva jeg svarte, men husker at jormora ba mamma om å gjøre det og hun gjore ett godt forsøk, men jeg tror jeg var så lammet i kroppen at det eneste jeg kjente var at hun tok på meg. Så begynte riene igjen. De siste riene hadde ikke vært så tette, så jeg fikk en liten pust i bakken, og kjente overraskende lite."Nå kommer hodet!" Sa hun.. "Vil du ta på det!?" Jeg tenkte mitt, og svarte "NEI!?" Magnus ville heller ikke se, men mamma kikket ivrig ned.. (tror kanskje hun angret litt etterpå) Magnus småtittet så vidt, men ombestemte seg raskt. "Hun har hvertfall mye hår!" sa mamma.. Jordmoren forklarte at jeg ikke måtte presse neste pressrie. Det er jo helt umulig! Tenkte jeg, men det gikk faktisk helt fint. Så kom neste ri, og en til.. Den bestemte jeg meg for skulle være den siste.. Jeg presset noe så sinnsykt, og Magnus sier at det bildet har brent seg på netthinna hans, han sier at det er det minst pene han har sett av meg.. Og det er vell egentlig bra at jeg ikke ser verre ut til vanlig enn når jeg føder?
Det ble den siste rien, og lille Molly kom opp til meg, og låg på brystet mitt.. Det var verdens mest fantastiske følelse. Jordmora ødelag den selfølgelig med å si at nå skulle morkaka ut. Jeg hadde ingen smerter i kroppen da, og følte meg egnetlig helt fantastisk. Så jeg ble litt irritert. De tok Molly opp til Magnus så han fikk klippe navlestrengen. (Selv om han hadde sagt i ni mnd at han ikke ville det, han ville egentlig ikke være med på fødselen en gang! Men jeg tror ikke han angrer) "Gjør det vondt?" spurte jeg.. "Neida" sa hun, du kjenner ingenting" Og det gjore jeg faktisk ikke.. "Vil du se morkaka?" spurte hun.. Jeg tenkte, det var da fælt så du vil jeg skal se ting! Men så var jeg jo ganske nyskjerrig på hvor stor den egentlig var. Så jeg svarte ja.. Og den var sikkert fem ganger større enn jeg kunne forestille meg! Det er noe av det sykeste jeg har sett, tror jeg. Hun begynte å forklare tin, og jeg sa at det var nok nå.. ville bare se hvor stor den var. "Da må vi nesten sette igang med syingen" sa hun... Magnus og Molly gikk for måling og veiing, mens mamma ble igjen med meg. Jeg tenkte at det kunne ikke være SÅ vondt, jeg hadde jo akkuratt født og jeg fikk tross alt bedøvelse.. Men det var jo MYE verre enn fødselen.. Jordmora slet litt tror jeg, og det var ikke betryggende å høre når hun var ferdig "jaja.. tror det ble bra nok!"
Da var alt over og Magnus og Molly kom inn og satt seg i stolen ved siden av, mamma dro hjem og jeg fikk meg noe å spise.. Jeg så bort på de to i stolen.. og så en liten tåre nedover en nybakt stolt pappas kinn.. Det var det vakreste jeg noen gang har sett!
Når jeg gikk gravid, synes jeg (som sikkert mange andre gravide) at det var umulig å se for seg korsen ting skulle bli.. Jeg hadde en helt grei graviditet tror jeg, var lite kvalm, men slet mer med humørsvingninger, vann i kroppen, bekkenlåsninger og den slags..
En gang når vi var i huset (mens vi pusset opp) skulle jeg vaske litt og tok slangen nedi bøtta og skrudde på, det kom litt for høyt trykk og, bøtta blei fort full nok. Når jeg skulle stenge krana igjen, klarte jeg og skru feil vei og klarte ikke å få igjen. Så det ble jo vann utover alt.. Magnus blei litt oppgitt stakkar`n og redd for at gulvet skulle bløtne opp.. Jeg begynte å hyylgrine! Magnus måtte bare le.. Og det verste er at du vet det er tåplig, og du vet at det bare er hormoner, men klarer rett og slett ikke å stoppe!
En annen gang satt vi i bilen på vei til byen, og jeg satt og kikket i en fliskatalog.. Der var det noen fliser med noen festlige troll på! (HVEM I ALL VERDEN HAR DET PÅ KJØKKENET SITT!?!?!?) Jeg fikk totalt latterkrampe, og lo så jeg ikke fikk puste.. Det ga seg rett og slett ikke!!! Jeg var temmelig sliten ettepå.. Magnus var flink til å roe meg ned, men mest så han litt redd ut!
På slutten var jeg temmelig oppblåst! (la på meg 26 kg!) Og var veldig plaget med hovne ankler., tror jeg kunne gå i kanskje ti minutter før jeg måtte legge meg med beina høyt. Hadde ikkje sjangs til å verken knytte sko eller barbere leggene! (men hvilken høygravid dame, klarer det!?)
Fem uker før termin festet hodet seg, og jeg gikk å ventet, og ventet og ventet.. Jeg ble veldig urolig hver gang jeg var alene, og var redd for noe skulle skje enten med meg eller magnus.. Jeg hadde jo selfølgelig fått med meg ett program på Discovery om kvinner som føder på 20 minutter! Jeg var livredd for at fødselen plutselig startet og jeg ikke fikk tak i Magnus. Til slutt bestemte vi oss for å prøve å få dekt omsorgspenger fra NAV, for at Magnus kunne ta ut fødselspermisjonen sin før fødselen, siden han hadde ferie akkuratt i termintiden (7.juli)
Vi gikk på NAV, og ble henvist til en dame (som selfølgelig ikke hadde peiling i det hele tatt)
Jeg forklarte situasjonen, og sa at vi ikke hadde krav på pappaperm, fordi jeg ikke hadde krav på fødselspenger siden jeg ikke hadde jobbet før svangerskapet. Men jeg tror ikke hun forsto noe av det jeg sa, får hun begynte å bla i permen sin å lese og spørre og si at hun ikke visste.. Tror jeg forklarte henne hva vi hadde krav på og hva vi ikke hadde krav på opp til flere ganger og hun bare bladde i permen sin og sa "stemmer"... Så spurte hun meg om det ikke var noe n andre som kunne sitte hos meg mens han var borte, jeg bet sammen tenna og sa pent; jo, det er det sikkert, men det er ikke det som er poenget.. Jeg vil jo ikke ha med meg hvem som helst på fødselen min! Jeg begynte å bli temmelig oppgitt, for hun kunne jo ikke hjelpe. Det hele endte med at jeg gikk ut derfra full av sinne, og stakkars Magnus satt igjen.. "Huff.. ble hun lei seg nå da? Du kan jo kanskje gå ned på Sosialen og be o m en støttekontakt!?" Magnus svarte bare sarkastisk tilbake; Greit det, skal gjøre det jeg!
Tre uker før fødselen begynte jeg på modningsakupunktur to ganger i uken, hun satte nåler på legg, knær, nedre del av rygg og mage, og på håndleddene.. Jeg kjente ingenting når hun satt inn nålene, og mens jeg lå der i en halvtime kjente jeg ingen smerte i hele kroppen.. Gjett om jeg sovnet da!? Siste gangen jeg var der gjore det vondt når hun satt inn nålene, jeg kommenterte det, og hun sa at nå var det like før, så det var ingen vits å bestille ny time! Dagen etter kom lille Molly til verden!
Navnet;
I begynnelsen var vi sikker på at det var en gutt, (og ønsket oss veldig en gutt også) det navnevalget var ganske enkelt. Oliver. Siste dagene før ultralyd fikk jeg en merkelig følelse av at det ikke betydde noe lenger hvilket kjønn det var.. Jordmora kunne ikke se noe "ekstra utstyr" men det var vansklig å se, siden hun var så veldig aktiv. Vi begynte å innstille oss på at det var ei lita jente, nå kan vi ikke se for oss noe annet. Ultralyden var en spesiell opplevelse. Vi begynte å lete etter navn.. det var ikke lett! Vi endte først på Linnea.. Etter en stund følte jeg at det ikke var helt riktig, og merket at plutselig skulle andre hete det! En av de siste dagene før vi flyttet inn drev vi å fuget badegulvet og hørte på en gammel kassett av Chuck Berry, da kom "Good Golly Miss Molly" og Magnus sa (egentlig som en fleip) "Hun kan hete Molly!" Jeg falt pladask og sa "JA! DET skal ho hete!" Vi fortalte det til veldig få, så de fleste trodde hun skulle hete Linnea, helt til hun kom til verden, og vi så det var ei lita Molly med en gang.. FULL av personlighet!
Fødselen;
Dagen etter jeg hadde vært på modningsakupunktur var jeg utrolig dårlig, (men jeg hadde heldigvis sovet godt natten før) jeg hadde vært smådårlig en hel uke, men denne dagen var det helt forferdelig. Slimproppen gikk tidlig om morningen (og det tror jeg er noe av det sykeste jeg har vært med på!) Jeg ringte på fødestuen med en gang og de fortalte meg at det kunne gå lang tid før ting skjedde.. Jeg kjente jeg mista litt motet..Nå hadde det jo endelig skjedd noe!
Vi hadde besøk heeele dagen og jeg snek meg vekk opp til flere ganger for å legge meg nedpå litt.. På kvelden begynte jeg å få ganske bra med kynnere (falske rier) men det hadde jeg harr mye av, og allerede vært på sykehuset med falsk alarm en gang (28.juni).
Når jeg gikk å la meg og nesten hadde sovnet (kl 02:30), gikk vannet! "Maaagnus???" ropte jeg.. "vannet mitt gikk!" "Er du sikker!?" Kom det fra han som nesten hadde sovnet på sofa`n! "Så klart er jeg sikker!" svarte jeg.. Jeg ringte fødestua, jeg hadde ingen rier eller noe enda, så de sa at det kunne gå tid før det skjedde noe enda, men om jeg kom dit, måtte de legge meg inn, så jeg skulle bli hjemme så lenge som mulig. Etter jeg hadde lagt på og var på vei inn på stua for å snakke med Magnus, sto han i gangen fullt påkledd, henta bagen, pakka veska med fruktvann og henta shampoo`n i dusjen! (det eneste jeg hadde bedt han om å huske på!) Jeg flira godt da, og sa at han kunne slappe helt av, for det kunne gå tid enda, og jeg hadde avtalt med jordmora og ringe på igjen morningen etterpå. "Okay" sa han " men jeg er tom for røyk, vi må på Alnes å hente med Mathilde" mannen var helt stressa stakkarn.. vi slengte tinga i bilen og skulle til å kjøre da jeg fikk den første ria, den var ikke så mye verre enn de andre jeg hadde hatt, så jeg tenkte ikke så mye over det.
Etter vi hadde stoppa med Mathilde, kom den andre ria, og da skjønte jeg at det var på gang.. (kl 03:00) Vi bestemte oss for å kjøre litt rundt. Etter ti minutter sa jeg til Magnus at han måtte bare kjøre på sykehuset, jeg klarte ikke mer og ville heller være der enn hjemme.
Jeg sa ikke noe hele veien.. satt bare og tittet på klokka på mobilen, og hørte en masse nervøsitetsprat fra Magnus.. "Går det bra? Vil du ej ska slutte å prate?" Jeg mumlet bare "Samma det, jeg hører ikke på deg uansett".
Når vi kom ut av "Åse-tunnelen" fikk jeg den første pressria... "Kjør! E tror e før i bilen!" Magnus satt på nødblinken og kjørte fortere. Jeg klarte å komme meg inn på mottaket og satt meg i en rullestol, det kom en sykesøster og tok oss i mot, og spurte en masse spørsmål, jeg sa ingenting... Var helt lammet i ansiktet (stonefaced!) vi kom opp, og jordmora skulle undersøke, "Kan du ta av deg buksa?" spurte hun.. jeg mumlet "Jeg vet ikke" og hun og Magnus dro av meg buksa, og hun sjekket åpningen.. "Hvor lenge har hun hatt rier, sa du?! Spurte hun Magnus.. "Nesten en halvtime" svarte han.. "Ojj.. dette kommer til å gå kjapt" sa hun, "allerede 5 cm åpning her".
Jeg tenkte for meg selv.. "Kjapt!? ka det e da!? 7-8 tima!? Vi ble fulgt inn på fødestua og låg der, fikk lystgass, Magnus ringte mamma og hun kom i ca halv fem tiden. Jordmora kom inn å sjekket igjen og sa at nå skulle jeg snart begynne å presse. Presse?! tenkte jeg, er det meninga at man skal presse i fem-seks timer da!?
Klokken fem på fem begynte jeg å presse, jordmora var flink å forklare meg ting tydlig og opp igjen og opp igjen. Hun forklarte at med en gang jeg kjente en ri måtte jeg sette lystgassen til munnen og sleppe når jeg kjente ria slapp.. Problemet var bare at jeg ikke hadde pauser mellom riene mine. Så jeg lå med maska nesten heile tida. "Vil du noen skal massere deg?" spurte jordmora, husker ikke helt hva jeg svarte, men husker at jormora ba mamma om å gjøre det og hun gjore ett godt forsøk, men jeg tror jeg var så lammet i kroppen at det eneste jeg kjente var at hun tok på meg. Så begynte riene igjen. De siste riene hadde ikke vært så tette, så jeg fikk en liten pust i bakken, og kjente overraskende lite."Nå kommer hodet!" Sa hun.. "Vil du ta på det!?" Jeg tenkte mitt, og svarte "NEI!?" Magnus ville heller ikke se, men mamma kikket ivrig ned.. (tror kanskje hun angret litt etterpå) Magnus småtittet så vidt, men ombestemte seg raskt. "Hun har hvertfall mye hår!" sa mamma.. Jordmoren forklarte at jeg ikke måtte presse neste pressrie. Det er jo helt umulig! Tenkte jeg, men det gikk faktisk helt fint. Så kom neste ri, og en til.. Den bestemte jeg meg for skulle være den siste.. Jeg presset noe så sinnsykt, og Magnus sier at det bildet har brent seg på netthinna hans, han sier at det er det minst pene han har sett av meg.. Og det er vell egentlig bra at jeg ikke ser verre ut til vanlig enn når jeg føder?
Det ble den siste rien, og lille Molly kom opp til meg, og låg på brystet mitt.. Det var verdens mest fantastiske følelse. Jordmora ødelag den selfølgelig med å si at nå skulle morkaka ut. Jeg hadde ingen smerter i kroppen da, og følte meg egnetlig helt fantastisk. Så jeg ble litt irritert. De tok Molly opp til Magnus så han fikk klippe navlestrengen. (Selv om han hadde sagt i ni mnd at han ikke ville det, han ville egentlig ikke være med på fødselen en gang! Men jeg tror ikke han angrer) "Gjør det vondt?" spurte jeg.. "Neida" sa hun, du kjenner ingenting" Og det gjore jeg faktisk ikke.. "Vil du se morkaka?" spurte hun.. Jeg tenkte, det var da fælt så du vil jeg skal se ting! Men så var jeg jo ganske nyskjerrig på hvor stor den egentlig var. Så jeg svarte ja.. Og den var sikkert fem ganger større enn jeg kunne forestille meg! Det er noe av det sykeste jeg har sett, tror jeg. Hun begynte å forklare tin, og jeg sa at det var nok nå.. ville bare se hvor stor den var. "Da må vi nesten sette igang med syingen" sa hun... Magnus og Molly gikk for måling og veiing, mens mamma ble igjen med meg. Jeg tenkte at det kunne ikke være SÅ vondt, jeg hadde jo akkuratt født og jeg fikk tross alt bedøvelse.. Men det var jo MYE verre enn fødselen.. Jordmora slet litt tror jeg, og det var ikke betryggende å høre når hun var ferdig "jaja.. tror det ble bra nok!"
Da var alt over og Magnus og Molly kom inn og satt seg i stolen ved siden av, mamma dro hjem og jeg fikk meg noe å spise.. Jeg så bort på de to i stolen.. og så en liten tåre nedover en nybakt stolt pappas kinn.. Det var det vakreste jeg noen gang har sett!
Helt utrolig nydelig skrevet :D Sitter omtrent med tårer i øynene :D<3 Molly er så utrolig vakker, dere er heldig som har henne :)
SvarSlettKlem Caroline
http://cdimmen.blogg.no
Takkskarruha! =)
SvarSletthehe..
Ja, hun er verdens vakreste;)