Hvil i fred, onkel Runar..

Da fant jeg endelig litt tid for å skrive litt til.. For en ukes tid siden fikk jeg en veldig lei beskjed.. Runar Engeli, en god ungdomsvenn av mamma (..og pappa..) døde natt til forrige lørdag.

Han var en stor mann med ett komplisert og tungt liv.. Første gang jeg husker at jeg t raff han var på sykehuset. Han satt i rullestol og hadde amputert begge beina. Han kjørte lastebil og stoppet på en vei for å hjelpe to damer med bilproblemer og måtte krysse andre siden av veien. Han ble overkjørt av en lastebil og når han kom til seg selv satt han der med den ene foten i handa.. De prøvde å redde den, men det gikk ikke.. så han måtte amputere den også. Etter en stund fikk han koldbrann i den andre foten og da måtte den også bort.. Dette er vell den grunnen til jeg ikke tror på karma, han var verdens snilleste mot de han likte og som var snille tilbake.

Det gikk mange år før jeg traff han igjen. Mamma snakket om han en gang innimellom, men svært sjelden.. da jeg var 17, ble jeg tilfeldigvis sammen med nevøen hans, og da begynte vell egentlig kontakten.. Han fortalte meg mye om faren min (...som jeg da aldri hadde møtt, skal blogge om det en gang seinere..) og hvorfor ting var som de var.. Der er en god del ting jeg aldri glemmer med han, dagene etter han døde poppet det opp minner om ting han sa med stemmen hans i hodet mitt.. Han fortalte meg navnet på storebroren min i tilfelle jeg skulle treffe på han på byen eller noe, sånn jeg skulle vite at det var halvbroren min.. han mente at vi sikkert kom til å kjenne en slags tiltrekning.. Men denne situasjonen kom aldri opp.. Men det var godt tenkt:)

Det ble slutt med nevøen hans, men Runar ringte innimellom for å høre hvordan det gikk og om det var noe nytt.. han var jo en mann med store smerter og høyt pillebruk, men der var mange gode samtaler allikevell! Han advarte meg mot gutter som var ute etter en ting, jeg hadde jo blitt en pen og søt jente! hehe.. og han var god på å snakke om alt og ingenting, og jeg var aldri redd for å spørre om noe jeg lurte på.. En gang fortalte han en historie som jeg liker utrolig godt!
Da mamma giftet seg med Knut (.. som da er adoptivfaren min som jeg brøt kontakt med for 6 år siden) mistet Runar og mamma kontakten, han mente det var fordi Knut ikke likte at de hadde kontakt siden han kjente pappa`n min også. Men det kan jo være så mangt... En av de få gangene Runar var på Fila (...han var vell en tvilende mann, som var ganske bitter og hadde problemer med å forstå hvordan en Gud kunne gjøre dette mot han.. og det har jeg egentlig stor forståelse for, er det noen der ute som har rett til å tvile så en det personer som han!) var Knut der også.. Knut hadde komt bort og prøvd å vært vennelig å sagt takk for sist, Runar hadde bare kikket dumt på han og hadde sagt: Du trenger ikke late som om du er kompis bare fordi vi er i kirka! ...Og den setninga har jeg tenkt så mye på..

Det har vell blitt litt grunnfjellet til at jeg blir frustrert over mennesker som stopper å prater bare fordi de også er ute å triller og har barn, eller som man treffer på fjelltur, og ikke minst hadde jeg en periode på slutten av den tiden jeg gikk mye på fila.. Jeg begynte å få en del "ukristne" venner, og følte ofte de var mer "ekte" venner enn de jeg hadde i menigheten, av den enkle grunn at jeg følte at de kanskje ikke var venn fordi jeg var jeg men kun fordi jeg gikk i den menigheten og trodde på det de trodde på. Men nok om det...

Hadde det ikke vært for Runar, så hadde jeg nok aldri hatt kontakt med pappa`n min.. Og det er noe som betyr mye for meg! Han snakket ofte om han og familien, og en gang ringte Runar til meg når han satt ilag med min onkel (..som jeg enda ikke har møtt..) En ting glemmer jeg aldri, og tenker jege ofte på.. Runar sa til meg: "Jeanett... Faren din er sikkert den feigeste mannen i to sko.. om ikke du tar kontakt først, skjer det nok aldri... " Det gjore litt vondt akkuratt da, og da skjønte jeg at det var kun opp til meg egentlig, og solskinnsdrømmene om at han plutselig en dag skulle ringe eller stå på døra ble revet bort... Men jeg er veldig takknemmelig for det. Jeg tror nok Runar overdrev litt, men han visste nok at dette var den eneste måten å få meg til å ta kontakt på.. Men den historien kan vi ta en annen gang;)

Det verste med Runars bortgang var vell at jeg ikke hadde snakket med hans siden jul.. jeg hadde tenkt på han de siste to mnd.. prøvd å tatt kontakt uten at det var noe hjelp i.. Han var en person som tok kontakt når han hadde en god periode, når han var langt nede, var det egentlig vansklig å få tak i han.. Så det gikk ofte lang tid mellom hver gang.. Men når han begynte å ringe snakket vi sikkert to-tre ganger i uka i en mnds tid.. så ble det stille igjen..

Han bodde en periode på Godøya, rett oppafor oss, og dagen etter han døde var det ett merkelig vær.. det var sol rett over huset vårt og storm utover havet.. Jeg følte meg litt nær han på en merkelig måte den dagen, og kjenner det er godt å være i nærheten av ett sted han tilbrakte en del av livet sitt..

Grunnen til han blir kalt onkel er at omtrent hver gang jeg snakket med han, minte han meg på at han var onkelen min, fordi det hadde han bestemt og gitt mamma klar beskjed om da hun gikk gravid... "Du må ikke glemme at jeg er onkelen din" eller "Hei.. høre du kem det e? det e en av onklane dine.." Kommer virkelig til å savne de tlf samtalene og kommer aldri til å glemme den stemmen!

Det var det jeg hadde på hjertet om onkel Runar, jeg håper virkelig han har fått fred og har ingen smerter... Det fortjener han virkelig..
Skulle ønske jeg fikk være i begravelsen, men siden den ble i Halden og det ble for langt og for dyrt.. :(

Hvil i fred og i kjærlighet, kjære onkel Runar.. Jeg venter på at du skal ringe..