Den etterlengta mystiske pappa`n:)

Da var det en stund siden sist.. jeg har tenkt og tenkt på hva min neste "blogg" skal handle om.. julestria føler jeg kan vente litt til, selv om vi er i full gang med vasking,pynting og baking.. jeg har nemmelig noe på hjertet jeg føler jeg må få ut, har følt det en lang stund, men det er ett litt vanskelig tema å skrive om egentlig..

Temaet er nemmelig pappa`n min.. ikke vet jeg hvor jeg skal begynne men..
Jeg husker godt den dagen mamma fortalte at mannen jeg omtalte som pappa ikke var pappa`n min, jeg husker at jeg syns det var en god nyhet.. jeg hadde jo aldri komt noe godt overens med han som jeg kunne huske.. I årene som kom tenkte jeg mye på det.. Dagdrømte om at den mystiske pappa`n skulle dukke opp.. Skrev sikkert ti-talls brev, som aldri ble sendt..

Etter jeg fylte 10 ble situasjonen mellom meg og da adoptivfaren min veldig anspent og vanskelig.. mye krangel, jeg slet med å kalle han pappa, men det hadde jo vakt for stor oppsikt om jeg ikke gjorde det lenger.. Jeg husker utallige krangler og jeg følte meg svært forskjellsbehandlet fra mine yngre halvsøsken.

Da jeg var i 14-16 alderen, var det svært ille.. jeg fikk store psykiske problemer av det, følte meg innelåst når han var hjemme.. Dvs. jeg låste meg selv inne på rommet, ofte to-tre døgn i strekk. Jeg hadde angst for å gå ut døren i tilfelle han var i nærheten. Jeg tror kanskje mamma skjønte litt hva som var på gang, men hun følte kanskje ikke at det var noe hun kunne gjøre. Redningen min var vell at han var borte og jobbet man-torsdag. Jeg prøvde alt, ignorere han, respektere og gjøre alt han sa.. men ingenting var tydligvis godt nok..

Når jeg var 16, var jeg helt på kanten.. Jeg brøt helt sammen på matte-tentamen og ble sendt til syden med besteforeldrene for å koble av litt.. Den tiden var det også snakk om skilsmisse mellom mamma og han. Når jeg kom tilbake, var plutselig alt bra igjen.. og han var kvalmende falsk og "hyggelig". Dette varte kun ett par uker. Jeg var rasende, jeg hadde selvfølgelig håpt på skilsmisse og så det grønne gresset på andre siden av gjerdet.. Jeg fikk frysninger av setninger som; "Så søt du er.." eller "Jeg har klart å vunnet hjertet til mora di igjen.. og jeg skal klare å vinne dit også.." ALDRI I VERDEN..

En kveld ble krangelen skikkelig ille, han hadde komt med hus-tlf regningen ( du skjønner; Jeg fikk alltid skylden for at den var for høy, jeg måtte streke ut alle nummerene jeg hadde ringt, og det ble trekt fra mnd.lønnen min på 200 kr. Dette ble ofte en sum på 50-60 kr, så det var vell ikke akkurat jeg som var feilen..) Dette var jeg selvfølgelig lei av, og slengte en litt småstygg kommentar som; den kan du bare ta å stappe oppi... han raste.. tok tak i overarmen og dro meg opp trappen inn på rommet. Jeg husker jeg prøvde å fike til han, uten å lykkes.. det var alltid "tenåringstrass" eller så hadde jeg mensen!

En sommer nektet jeg å bli med på ferie, jeg fikk være hjemme alene, dagene før de kom hjem, var jeg livredd for å få kjeft at huset ikke var bra nok.. Jeg tok meg en skikkelig dugnad, vasket og ryddet hele huset.. flyttet på ett par ting, sånn jeg syns det så enda bedre ut..(hadde vel en interiørinteresse allerede da:P) Det som skjedde var at jeg faktisk fikk sykt med kjeft for å ha vasket!? Jeg hadde tydligvis ingenting med det å gjøre.. og hvertfall ikke flytte teppet ett par cm under sofa`n! Jeg "kunne" jo ikke vaske..neste gang kunne jeg heller støvsuge litt! Etter en stund med slikt "styr" så bestemte jeg meg for å prøve å flytte ut, jeg var da 16, det var altfor lenge å vente i to lange år til..

Nok en krangel med anklage om at jeg gjor for lite i huset, ikke respekterte han som "Overhode", ga jeg beskjed om jeg ikke ga respekt for noen som ikke ga meg respekt tilbake. Dette ble dårlig tatt i mot, han sa det at han hadde både adoptert meg, gitt meg mat og tak over hodet.. jeg burde jo være evig takknemmelig! Jeg spurte da om det var slik at jeg nærmest leide ett rom her og måtte "jobbe" for det.. Ja, du kan si det slik.. kom det tilbake. Da var det gjort, etter en laaang diskusjon med mamma, fikk jeg lov. Hun hadde ventet på det, men trodde det ikke kom så fort. Jeg ville jo heller bo for meg selv, og styre livet mitt selv, husarbeid måtte jeg jo gjøre uansett, og da så jeg ingen grunn til å bo en plass jeg følte meg alene, deprimert og undertrykt.. Mamma var en av de få som forsto, og jeg følte brydde seg.. Alle andre trodde nok det var tenåringstrass og det ville gå få uker før jeg flyttet hjem. Jeg følte at de fleste stod på han`s side. Men jeg hadde ingen problemer med å forstå hvorfor.. Han var jo sikkert verdens mester til å virke hyggelig for folk utad. Når mamma slapp nyheten om at jeg skulle flytte ut, sa han bare "javel.. jeg betaler ikke en krone.." Ultimatum var at jeg skulle begynne med psykolog og at jeg skulle leige en liten hybel i blokken til mormor og morfar.. Dette var jo få bittesmå kameler og svelge.

Etter psykologtimene, fikk jeg egentlig bevist poenget mitt.. de sa at jeg var veldig moden og voksen for alderen, og at dette ikke var noe tenåringstrass.. Det var nok best for meg at jeg bodde borte.Fastlegen og sosiallæreren på skolen sa det samme. Og det hjalp vell ikke akkuratt at han nektet å møte opp til timen med psykologen min.. Det var jo ikke han som gikk til psykolog, det var jo jeg og det ville jo si at det var JEG som hadde problemer.

Jeg trodde den nye tilværelsen skulle bli en drøm, men de psykiske problemene fulgte meg i laaang tid etterpå.. Jeg så han for meg ofte overalt, hadde mareritt, hørte han inni hodet mitt når jeg gjore noe "galt" eller når jeg mistet troen på meg selv.. Det var en vond tid og den varte lenge.. Jeg hadde en god del samtaler med min onkel Andrè, han var den eneste som ville høre på meg, var interissert i min versjon og stod på min side.. (..det føltes hvertfall slik..) Og det hjalp meg mye i det å komme videre. Den dagen jeg fikk kontakt med faren min forsvant de fort utav systemet.. en ny tid var begynt.

Jeg hadde tenkt masse på den ordentlige pappa`n min og familien hans.. Jeg fikk god kontakt med "onkel Runar" (se tidligere blogg) og han var på en måte min informasjonskilde om pappa. Mamma følte jeg ikke jeg kunne spørre så mye, jeg senset at det var ett veldig sårt tema. Runar fortalte meg masse.. En gang så sa han; "Du skal vite en ting, Jeanett.. Pappa`n din er ikke den tøffeste.. Om du ikke tar kontakt med han først, er det godt mulig det ikke skjer.." Om han faktisk mente det, eller om det var bare for å sparke meg litt får jeg nok aldri svar på..Men det var det som fikk meg til å ta kontakt. Nyttårsaften, dagen etter jeg hadde fylt 18, fikk jeg tak i nummeret og sendte en nyttårsmeldning, der jeg skrev at jeg håpte vi traff hverandre iløpet av det nye året.. Jeg fikk melding tilbake:) Og denne meldingsvekslingen fortsatte i ett års tid, det var stadig snakk om å treffes, men det ble aldri. Jeg tenkte vell egentlig bare at det var like greit at ting gikk sakte for seg. Så stoppet meldingene opp.. jeg prøvde å sende ett par meldinger iløpet av året, men ingen svar.

Plutselig en dag kom det en melding:) Hjertet mitt lettet ett par kg.. Det tok ikke lange tiden før vi avtalte møtet.. hjertet gikk nok i 200.. minst.. det gikk veldig bra:) det ble egentlig snakk om alt og ingenting, tror han var forberedt på en bøtte med spm.. men jeg følte ikke for å ta det da...

Nå er det to og ett halvt år siden.. Vi har hatt jevnlig kontakt, men det blir ofte vanskelig å få praten i gang.. hvor skal man jo begynne!? Jeg har fortsatt ikke bestemt meg om man burde ta den "alvorspraten" om hva som skjedde og hvorfor. Eller om man bare burde la det ligge, og begynne på "nytt"... Nå føler jeg vi begynner å bli litt bedre "venner", når jeg snakker om han, omtales han pappa helt naturlig.. og jeg har ett stort ønske at vi en dag får ett "normalt" far-og datter forhold. Men jeg ser også nå hvor mye jeg kunne ønske at ting ble annerledes, og hvor mye jeg kunne ønske at han hadde vært i livet mitt hele tiden. Men det er vell en mening med at ting har blitt slik som de er, jeg hadde nok ikke vært den samme uten.

Det å plutselig få en pappa er en veldig merkelig greie.. Det tok en stund før jeg tenkte at det var jo ikke bare han, men en hel familie i tillegg.. Jeg hadde jo bare hatt en liten familie siste årene. Det har nesten vært som en fjortiss-forelskelse. Man har vært usikker på hva man skal si, og hva man ikke skal si. Om man bør sende en melding eller vente til han sender en først.. Prøver å tolke alle mulige signaler, grubler og tenker, man blir litt "varm om hjertet" med en gang man hører noe og man blir nervøs før man skal møtes. Det er en veldig merkelig men samtidig helt fantastisk opplevelse. Utrolig rart og plutselig møte den du har halvparten av genene dine fra, og spesielt når folk sier at du ligner.

Nå i etttertid har jeg også funnet å lest adopsjonspapirene, det var visst mye styr med adopsjonen og noe sier meg at dette var litt imot pappa`s vilje. Men det har jo jeg i dag ingen grunnlag for å si, da jeg ikke har snakket med noen (...enda..)om denne prosessen.

Da har jeg fått ut det meste av min historie innen dette litt ømme tema`et.. Det er en stor del av livet mitt og noe som er veldig viktig for meg. Jeg begynner å bli veldig gla i den "nye" pappa`n min, selv om jeg egentlig ikke kjenner han så godt.. Det er jo ikke lett å bli kjent når man er såpass "oppi åra". Vi skulle nok ønske begge to at vi kunne skru tiden litt tilbake, men vi får gjøre det beste utav det:)

Jeg har nok litt for lett for å tenke at det er opp til han, det kan jo ikke være lett å plutselig ha en datter i 20-årene.. Men jeg frykter at han tenker det samme, det er jo ikke lett å plutsellig ha en pappa heller.. Så det er nok bare en ting å gjøre, og det er å ta mer kontakt. Det siste jeg vil uttrykke i en sånn situasjon er jo det å være uinteressert. Kanskje det hadde vært sunt å tatt seg en "alvorsprat" å bli ferdig med det? Kanskje det er det som må til for å virkelig bryte isen?

Tiden vil vise:) Jeg håper at ingen har blitt støtt eller føler seg negativt truffet, jeg skriver bare slik jeg har opplevd livet mitt og de følelsene jeg har hatt. Det "hatet" jeg hadde mot adoptivfaren min er nok mer eller mindre borte, mer som dårlige minner. Jeg klarer fint å omgås han nå, når jeg må. Men jeg har ingen ønske om at han skal være en del av livet mitt eller Molly i framtiden. Jeg ser ikke noe grunn til det, han har giftet seg på nytt og det som skjedde er en tid jeg helst vil bare akseptere og bli ferdig med. Nå har jeg ett nytt liv med mann og barn (..og en ny pappa og enda flere søsken) Og jeg føler at det som var, er naturlig å "avslutte", den epoken er over, kapittelet lukket..

Det var det for denne gang.. Deilig å få det ut, dette er flere år med tanker og frustruasjon, tårer og glede.. Og som sagt en stor del av livet mitt.

Og pappa; om du leser dette, er jeg veldig gla for at du har kommet inn i livet mitt. Jeg sier som du sa en gang; Vi skal nok bli gode venner vi to:) Og som jeg har sagt tidligere, klandrer jeg deg for ingenting. Tror du gjorde det du trodde var best, det er noe alle ville gjort for ungen sin. Jeg er bare takknemmelig for at vi har fått kontakt og håper at jeg kommer litt mer "inn i familien" din etterhvert:)