Luksusfellen...

Jeg er da kjempefan av den serien.. mest fordi den får meg til å føle meg litt bedre.. Som jeg har nevnt før så har vi hatt det trangt, eller umulig økonomisk siste året.. vi har hatt flere ganger der vi har sett lyset i tunnelen.. men så blir den borte...

Dette med privatøkonomi er jo noe som er utrolig flaut å snakke om.. ett forbudt tema.. og som ingen liker at andre vet om..  fordi man ofte blir dømt utifra det.. "Det er jo de selv som har rotet det til"
Jeg synes de personene som melder seg på  luksusfellen er utrolig tøffe mennesker, jeg sitter nok ofte som mange andre og rister på hodet og tenker oppgitt hva de må gjøre.. det er jo så åpenlyst!
De fleste der har jo ett skyhøyt forbruk som jeg hadde vært flau av å sitte å brette ut om på tv og følt meg som en skikkelig idiot.. Men ja.. de har nok skaffet mye av sine egne problemer..
Men hva med oss andre? Vi som kun betaler regninger og handler mat.. Hva i all verden skal vi kutte ned på!? ...Hva i alle dager hadde økonomene sagt om de hade kommet hit?
(..for tro meg.. de hadde kommet om jeg hadde søkt..)

Når vi kjøpte huset hadde vi null bekymringer... alt var fint, dette skulle vi klare.. vi betalte ut all gammel gjeld, pusset opp og koste oss i to-tre mnd.. Vi er jo en familie med en og en halv inntekt, siden jeg er trygdet, men bekymret oss egentlig ikke da... Så begynte det å ballle på seg.. regnigner ble utsatt, og utsatt, når lønningene kom var det kun de med høyest prioritet som ble betalt.. vi hadde jo ikke noe annnen mulighet.. Så kom en tid der Magnus var permitert.. Vi hadde startet firma, som hadde noen små faste utgifter i mnd i tillegg til alt det andre.. og såg oss nødt til å gjøre noe vi visste var dumt.. Kredittkort.. Ikke for å shoppe eller bruke det på byen.. for å slukke brannene, betale regningene og brødfø familien.. Dette sier jo seg selv at går i en ond sirkel.. Og jeg kan si nå at det hjalp ikke.. det lagde problemene bare større.. So whatever you do.. ikke ring santander eller andre kredittkortbanker eller annen avbetaling samme hvor mørkt det ser ut!

..Nå sitter vi her.. to og ett halvt år etter huskjøpet og ser tilbake på en kjip økonomisk tid.. som virker litt endeløs når det regner regninger (...er vell kanskje derfor det har fått navnet sitt!?)
Det verste i en sånn situasjon er at man bli likgyldig til slutt.. regninger blir nesten bare en bunke med papir som vokser fortere enn den minker.. Det går utover parforholdet, mye fordi man har to vidt forskjellige måter å håndtere ting på.. Er egentlig bra det, selv om det funker dårlig i praksis.. Min måte å ordne det på er å ha orden i papirene, det er viktig for meg, det får meg til å føle meg bedre.. jeg har i det minste gjort noe.. Men Magnus kunne aldri gjort det.. han hadde blitt "dårlig" av det.. Han vet jo selvfølgelig hvordan det ligger ann til enhver tid..

Jeg er stolt over å si at jeg føler vi har prøvd alt.. vi har snakket med banken, nærmeste familie, kreditorer, sosialkontor, økonomiske rådgivere osv.. men ikke til mye nytte.. Familien har selvfølgelig hjulpet oss og slukket de verste flammene, men de små brenner fortsatt og bare blusser mer og mer opp mens vi står å ser på og føler der er ingenting vi kan gjøre..

Man sier at lykken er ikke penger.. Magnus og Molly er jo selvfølgelig lykken min.. Er nesten som man tenker at siden man har det så fint på noen områder, så blir man "straffet" på andre områder så ting går i balanse..Men penger, som i utgangspunktet er en "verdiløs" ting i livet, går fort utover de tingene som betyr mest.. Man får dårlig samvittighet. spesielt ovenfor barna sine, det går utover parforholdet og man får "knekken" av den minste ting.. Med en gang jeg er positiv og får en "dette skal vi klare" guts.. så er det snakk om minutter før jeg får ett slag i trynet.... eller uventede overraskelser som bremseklosser som skiftes, jordfeil på huset eller en strømregning på 16 000... *sukk*
Nå ser vi lyset nok en gang..  Magnus har fått seg en jobb hvor han tjener mye mer enn før og på firmaet begynner det å hagle inn med jobber.. Spørsmålet er vell bare om det er tidsnok?

Dette var min "confession", jeg vet helt ærlig ikke om jeg liker at jeg har blogget om dette.. Men jeg føler at jeg (..det åpne mennesket som jeg er.. :P) trenger å få ut litt frustruasjon.. Vet ikke mer hva jeg skal skrive.. så jeg tror jeg stopper opp her..